|
Reviews for 'The Mourning:'
Strålende blanding
Vellykket spill hinsides sjangre
Erik Steinskog
Bergens Tidende
Publisert 6. februar 2008
Navyelectre er Jonas Howden Sjøvaag, som spiller de fleste instrumentene på denne platen. Den overskrider sjangere og blander ulike musikalske dimensjoner, men samtidig lyder det veldig helhetlig. Elementer hentes fra så vel elektronika, akustisk improvisasjonsmusikk, minimalistiske figureringer og en popsensibilitet.
Til tider minner det litt om prosjekter fra Mike Patton eller Jan Erik Kaada, både hva gjelder instrumentasjon, sjangerblanding og vokalbruk. På «Then spring exploded into night» bidrar Jørgen Munkeby fra «Shining» med en flott synth-sax solo. Selv om lyden er den samme som en keyboardsynth, blir resultatet likevel interessant, fordi fraseringen og tonevalget har saksofonens dimensjoner i seg. Dermed oppstår det en liten motsetning mellom tonevalg og lyd, som kiler øret.
En lignende detalj er hvordan blandingen av Casio-keyboards og klarinetter viser enda et eksempel på hvor strålende blandingene på denne platen fungerer.
Links:
click - BT
full, uncut article
|
Melodisk messende
Christine Skogen Nyhagen
Universitas
Publisert 27. februar 2008
Et åpent øye stirrer ut mot oss fra et gråaktig mørke. Blikket er hverken tungsindig eller lystig, men snarere omsvøpsløst, åpent. Omslaget til Navyelectres nye album er betegnende for stemningen plata gir i løpet av første gangs lytting. Tittelen kan henspille både på «The Mourning», sørgeperioden etter et dødsfall, og «The Morning», den forløsende morgendagen som bringer nytt håp.
Tittelsporet, som har fått æren av å åpne plata, flyter fint med særegne bakgrunnsrytmer. Ordene «The Mourning» repeteres med mørk, mekanisk vokal i en messende, melodisk stil. Det repeterende preget går igjen i både lydbildet og vokalen på flere av låtene, og kommer virkelig til sin rett på mitt favorittspor, «Then spring exploded into light». Den bilderike teksten og framføringen av den er tilnærmet poetisk på et monotont, men suggererende vis: And then winter turns to spring, and then spring explodes into light, and then summer turns to night.
En annen inntagende låt er «Just another day», behagelig å lytte til, med en mørk undertone: Just another day that slowly turns to night, and our God sends his wishes, but they were never meant for me. Det avsluttende ordet «me» uttales her med en beksvart, uhyggelig dirring i stemmen. Nok til å skape uro, men av den stimulerende sorten.
Links:
click
|
Navyelectre, The Mourning
Ingeborg Huse Amundsen
Hamar Arbeiderblad
Bak artistnavnet Navyelectre titter Jonas Howden Sjøvaag frem.
Trommisen er aktiv med stikkene, og virker i både Eple Trio og Ignore foruten Navyelectre, hans soloprosjekt. The Mourning er Sjøvaags andre fødsel - oppfølgeren til 1 som ble utgitt i 2003. På Navyelectre-kloden regjerer en fusion av diverse sjangrer, der improvisert elektronika står som en nøkkelbetegnelse. Sjåvaag har valgt å bruke sang, keyboards og krevende elektronikk som hovedingredienser i sin livrett. Det låter minimalistisk, men stadig eksperimenterende. Hyppig bruk av repetisjon, skaper et mekanisk og messende preg på albumet.
I tittelsporet The Mourning sies de to ordene "The mourning" nøyaktig 130 ganger. Suggesjonen er et faktum - du blir dratt ned i et sort hull. Forvirrende og nesten litt vondt.
Sjøvaags stemme er svært enkel, men pen og følsom. I et såpass utfordrende musikalsk terreng, blir hans primitive vokal en befriende guide. When you lean back to fight a war går frem som et godt eksempel i denne sammenheng. Plata innehar et meget flott parti med synth-sax. Jørgen Munkeby fra Shining blåser ut en røff og upolert solo i sporet Then spring exploded into light. Klarinettspill er et gjennomgående element, og skaper en spennende kontrast til Casio-keyboards og teknologiske funn.
Om det finnes noe sånt som «elske-eller-hate-musikk», finner vi muligens Navyelectre ruslende inne på det området. Denne produksjonen er så vanskelig tilnærmelig, at selv etter titalls gjennomlyttinger har undertegnede problemer med å få et aldri så løst grep om noe som helst. Knitrende krumspring blir til og forsvinner uten å sette spor, gjentakende momenter oppleves som ubehagelige repriser. Det er flott å utforske, supert å være eksperimentell og viktig å være nyskapende. Men hvor flytende kan en produksjon være, før den totalt mister fasongen?
Hvor flimrende kan et bilde være, før det blir mer tiltalende å lukke øyet? Vanskelig musikk er nødvendig, men Navyelectres The Mourning blir dessverre intetsigende i sitt ivrige forsøk.
Links:
click
|
Ensom sang
Morgenbladet
Svein Egil Hatlevik
Publisert 08. februar 2008
Stadig flere lever som enslige. Stadig flere lager musikk som enslige. Studionerden lager folkemusikk for en individualistisk tid. Jonas Howden Sjøvaag alias Navyelectre lydsetter alenegang.
Jonas Howden Sjøvaag har valgt å lage musikken sin alene, og en mannsbandet hans heter Navyelectre. Som oftest når folk sitter hjemme og fikler med musikk utstyret sitt, blir resultatet ganske idiosynkratisk: Popmusikk som lages hjemme av én person blir gjerne særere enn den musikken som skapes av duoer, trioer, band og så videre.
Sånn sett passer Navyelectre sømløst inn som et nerdete studioprosjekt blant nerdete studio prosjekter. Og skulle det være noen tvil: Her i huset setter vi ofte pris på nerdete musikk som folk har laget hjemme hos seg selv. Denne måten å lage musikk på har oppstått etter at innspillingsutstyr er blitt veldig mye billigere og mer tilgjengelig etter midten av 1990-tallet. Folk flest har råd til det, bare de prioriterer litt. Man kan snakke om denne typen musikk som vår tids folkemusikk – i dag er datamaskinen et mer folkelig instrument enn fela eller trekkspillet.
Årstidene.
Her er det på sin plass å presisere at The Mourning ikke er en elektronikaplate (her er ut strakt bruk av akustiske gitarer, trommer og pianoer), men det er definitivt en studio nerd-plate i den forstand at Sjøvaag spiller alle instrumenter selv, i tillegg til å synge. Rett nok finnes to velkomne unntak, og av disse er det spesielt verdt å trekke frem synth-saksofonsoloen til Jørgen Munkeby (også kjent fra Shining) på «Then spring exploded into light».
Denne låten er sannsynligvis den sterkeste på platen, med en beroligende vokal fremføring over en nok så dramatisk og hektisk gitarrytme. Teksten består av en rekke konstateringer av forandringer i årstidene, av typen «And then spring ti me came along», «And then autumn came along», «And then sum mer turns to night» og «And then spring evaporate into summer, but not late». Og jeg tenker at jeg synes det føles godt å høre på en sang som på en så beroligende måte ganske enkelt – helt uten dramatikk – konstaterer at tiden går.
På randen.
I andre til feller kan det være mer vanskelig å vite om Sjøvaag er ironisk eller ikke – eller begge deler. Det beste eksempelet (egentlig også det eneste) er på den følsomme og salme aktige «Just another day», hvor én detalj preger helheten på en merkelig måte: Når han synger «And our god sends his wishes,» lesper han konsekvent på de tre s-ene. Hvorfor i all verden gjør han det? En kan bli nevrotisk av mindre.
Ensomhet.
I likhet med de fleste andre interessante plater, er også The Mourning nokså sjangeroverskridende. Den begynner med Steve Reich-aktig minimalisme, har inn slag av jazz-saksofoner, minimal elektronikk, crooning med mer. Det er dessuten vanskelig å se for seg at Sjøvaag ikke har hørt på for eks em pel Radiohead – men så har da også de fleste hørt på Radiohead.
Den mest uvanligeblandingen av stilarter hører vi nok på balladen «When you lean back to fight a war», hvor urolige saksofoner og en insisterende kneppen de rytme som høres ut som en geigerteller med hakk i platen, ledsager en tekst om soldater som dør i krig og ektefeller som blir etterlatt alene.
Ensomheten blir også tematisert i den eneste eksplisitt moraliserende låten på platen «Don’t ever think you’ll win». Her er moralen at det ikke går an å vinne over et hvert kjærlighetsforholds forutbestemte skjebne: De tar slutt. Hvis ikke hun gjør det slutt, gjør du det slutt, syn ger Sjøvaag. Og man tenker at Navyelectre er lyden av en mann som lager musikk alene.
Links:
Online newspaper available for subscribers only
|
Trist og elektrisk
 Tønsbergs Blad
Hans Christian Moen
publisert 27. februar 2008
Et elektronikaprosjekt som forsøker å forene støyelektronika med
visesang og følsom pop kunne gjerne gått rett i dass. Men Navyelectres
plate har klart å fange følsomheten og nærheten som ofte er styrken i
indie-rock og indie-pop. På "The Mourning" blir elektronikaelementene i
musikken en kontrast til denne vare tristessen og smånervøsiteten som
er gjennomgående for plata. Når det er sagt: Dæven, for en fin liten
bunke med sanger!
Links:
click
|
|
